Still scary (after all these years)

Kan vi bare være enige om en ting?

Denne kortfilmen/videoen er mind games på høyt nivå og i beste fall psykisk utfordrende

(ENGLISH VERSION BELOW THE VIDEO)

Jeg så denne første gang på en sliten VHS-kassett seint på 80-tallet en gang, og selv om jeg regnet meg selv som omentrent voksen (jeg var 10-11) og WAY beyond tegnefilmer, satte dette lille Ole Brumm-eventyret meg sånn ut av spill at jeg fikk mareritt i dagesvis, og utviklet et småpsykotisk behov for å trøste Ole Brumm.

I allefall er det sånn jeg husker det i dag, når jeg prøver å framkalle detaljene – men det kan virke som jeg har fortrengt det.

Enten det, eller så har heffalumpene spist langtidsminnet mitt (les: Hunden spiste leksene mine, og andre bortforklaringer). Jeg synes forøvrig denne siden backer mitt synspunkt langt på vei, etter som den offisielle Disney-tittelen på Heffalump-låta er «The Horribly Hazardous Heffalumps Song».

Point taken!

Digresjon:

Hvorfor har jeg alltid følelsen av at «Brum» skrives med én M, mens de Norske oversettelsene staver det med to?.

Julie Winge behøver ikke svare. Hun har nøyaktig samme problemet, og er derfor under diplomatisk immunitet de neste 27,3 månedene.

 

English:

Can we just agree on one thing?

This Winnie the Pooh short feature is packed with mind games on a high level, and it is at best – psychologically challenging.

I saw this for the first time on a beat up VHS cassette some time in the late 80s. Even though I regarded myself as almost an adult (I was 10-11 at the time) and WAY beyond cartoons – this Pooh tale put me off guard, to the extent that I had recurring nightmares for days, and developed a psychotic like need to ease up that poor old bear a bit, and tell him «everything will be OK».

At least that´s how I recollect it when I try hard to remember the details. I have a sneaking suspicion that I somehow supplanted it.

OR the heffalumps may have eaten my long term memory (see: The Dog Ate My Homework, and other excuses).

On a far note, I think this website agrees on my views to some extent, as the official Disney song title of the Heffalump song is «The Horribly Hazardous Heffalumps Song».

I won´t argue with that.

Sagaen om den hvite planken

Sid Vicious and Sex Pistols
Sid Vicious, 1978

En gang i mai 1989, da jeg var omentrent nøyaktig 11 år gammel, så jeg et bilde av mannen til venstre i et til da ulest eksemplar av Historien om rock (bind 17). Detaljene husker jeg fordi jeg er utstyrt med en Rain man-aktig hukommelse for visse typer detaljer. Digresjon slutt.

Deedee Ramone
Deedee gjør lett morgengymnastikk for bassister, 1977

J eg har enda bildet av en groteskt blødende Sid Vicious i fullt scenelys svidd inn på netthinna, men det som gjorde mest inntrykk var allikevel bassen han (i det minste på papiret) spilte på; en hvit Fender Precision med svart plekterbrett. Jeg fant (fortsatt mai 1989) også bilde av The Ramones for første gang i samme boka. Deedee Ramone gjorde splithopp som ville fått Jahn Teigen gal av misunnelse, og han hadde attpåtil en tung bass hengende på seg; en hvit Fender Precision med svart plekterbrett.

Jeg var solgt, og har fra den dagen favorisert den hvite planken, som til min store begeistring også Paul Simonon i The Clash (mitt 3.favorittband på den tida, og fremdeles – 25 år seinere), spilte på.

Han kan imidlertid ikke ha vært like glad i sin Precision, ettersom han smadret den til pinneved. Men det ble jo et fint bilde av det (se coveret til «London Calling» – bildet til høyre nederst).

Fortsett å lese «Sagaen om den hvite planken»