Det skjedde i de dager da
- IRC var en høyteknologisk og fremtidsrettet kommunikasjonsform
- Det enda var helt OK å betale svimlende summer for å leie spillefilmer på VHS. Sony produserte jo uansett bare CD-spillere, Playstation 1 og det uglesette formatet Laserdisc.
- Ericsson hadde ennå ikke stiftet bekjentskap med Sony, og var fremdeles et finsksvensk foretak som produserte de hotteste mobiltelefonene av året, med monokromt display (Sony var som nevnt opptatt med andre ting enn mobiltelefoner)
-
Dette prakteksemplaret er tittelert og stemplet «Ikke til utlån». Tegnepapiret stammer fra «Nynorsk ordliste» fra 1991. Jeg lånte den beklageligvis allikevel (nå 25 år på overtid). Eg ber herved om orsak til alle involverte. (Klikk for stor utgave) Reality-TV var et ukjent begrep, på verdensbasis. Et eller annet sted satt det noen nederlandske lyse hoder og plottet ut det som året etter trakk TVNorge opp av myra -«Big Brother» (men det er en annen historie, jeg kommer nok tilbake til det i neste episode).
- Den høyeste hastigheten som var mulig å framskaffe på internett for normale dødelige, var dobbel ISDN (ca. 16 kb/s). Det er omentrent nøyaktig 60 ganger treigere enn 4G-nettet på telefonen din i 2014.
- For at denne hastigheten skulle være mulig å få til, måtte man bruke 2 telefonlinjer, og kunne bare glemme å snakke i telefonen samtidig som man surfet nett, eller lastet ned MP3-filer med Napster over en lav sko. Men det gjorde jo ingenting, man hadde jo den høyteknologiske fremtidsrettede kommunikasjonsformen IRC å bruke sine omlag 20kr i timen på (og om man brukte internett etter kl. 17 på ettermiddagen fikk man tellerskritt til redusert pris). Noen få spesielt utvalgte høyskoler og bedrifter hadde dog tilgang på noe helt far out som het ADSL.
- Hitmusikken av året besto av blant annet «Baby one more time» med 17 år gamle Britney Spears, Chers «Believe» (som til dags dato er synonymt med Autotune), og Shania Twains landeplage«That don´t impress me much», som ene og alene fikk begrepet white trash innført i mitt vokabular. Heldigvis poppet det fram med skitne garasjerockband i alle verdenshjørner, for alle oss andre som ikke finner spesiell glede i verken Autotune, resirkulerte åttitallslåter eller boyband.
«Den høyeste hastigheten som var mulig å framskaffe på internett for normale dødelige, var dobbel ISDN (ca. 16 kb/s). Det er omentrent nøyaktig 60 ganger treigere enn 4G-nettet på telefonen din i 2014.»
Året var 1999, og jeg kjøpte domenet Atchoo.net – av en til dags dato uviss årsak. Jeg opprettet tidlig en «blog», selv om jeg ikke vil bli nevnt i samme åndedrag som mange av de som i senere tid har blitt rikskjendiser og gjort fulltidsjobb av blogging – selv om jeg både anser det som et kunststykke, og til og med synes det er beundringsverdig at det i det hele tatt er mulig å leve av å utlevere seg selv på alle tenkelige vis.

Men som sagt, ikke i samme åndedrag engang (selv om jeg leflet med både webkamera, blogg og utleverende skildringer av livet til den da 21 år gamle, litt motbydelige, arrogante versjonen av meg selv.)
Domenet Atchoo.net har i flere år vært ute av min kontroll, da domenet ble kjøpt opp av en eller annen som tydeligvis tjente penger på å lenke til tilfeldige websider. Jeg sa det forøvrig opp av egen vilje. Det kom imidlertid, som slike ting ofte gjør – tilbake til meg ved en tilfeldighet i 2014, og da anskaffet jeg meg det igjen, men denne gangen hadde jeg i alle fall en plan med å igjen kjøpe domenet med det besynderlige navnet. Deretter innredet jeg det med en duggfersk utgave av WordPress, og åpnet dørene på den gamle skuta som nekter å synke (tvi – bank i bordet).