1977 – Virgin
Aaaah. Straks jeg hører Paul Cooks første basstrommeslag på «Holidays in the sun» er jeg tilbake i 1989 da jeg hørte denne første gang. Jeg var allerede da rimelig godt oppdratt musikkmessig, men jeg hadde aldri hørt noe i nærheten av dette.
Det var som om noen hadde konsentrert en salig blanding av:
- autoritetsforakt
- en total løsrivelse fra hemninger
- et epileptisk anfall med vekselsvise støt fra et stekt bilbatteri
- en følelse av seier og tilhørighet som stort sett bare dukker opp etter store nasjonale sportsbegivenheter
- 3 ville sulteforede alligatorer på rømmen
Jeg vil hevde over enhver tvil at i det minste gitarist Steve Jones og trommis Paul Cook, hadde en enorm låtteft og var mer enn kapable til å spille, og låtene på Bollocks representerer flere års finspikking på låtmaterialet, med Johnny Rottens fandenivoldske snerr i front. De fleste er vel nå enige om at det var Steve Jones som spilte bass på skiva, og at Sid Vicious var en flott gallionsfigur – men en løs kanon på dekk, og heller skrøpelig som bassistmateriale.
I lys av senere flopp-utgivelser (les: The Great Rock´n´roll swindle – 1980), kan man gå ut i fra at Jones/Cook var gode låtskrivere, men at det var tekstene til Rotten som satte det hele i en kontekst. Pistols uten Johnny Rottens påvirkningskraft er ikke halvparten så «in your face», og ligger i bunn og grunn nært pubrock/glam/boogierock, som forsåvidt er naturlig siden det var det gutta stort sett hørte på. Singlene ligger tett i tett på Bollocks, og allerede på andrelåta «Bodies» får jeg følelsen av å bli kjørt over av en dampveivals på flybensin, HVER GANG. Det går aldri over. Vokalen er så usannsynlig RÅ, energisk og aggresivt ladet at man lurer på hva i alle dager man kan gjøre for å berolige den stakkars mannen.
«No feelings» har for meg lenge vært en «dark horse», det vil si en låt som verken var spesielt dårlig eller bra, men så plutselig glimret den til etter noen år – antakelig fordi jeg selv hadde fått et litt bredere erfaringsgrunnlag. «God save the queen» hørte jeg første gang på en opptakskassett som var så slitt at kassettspilleren konsekvent nekta å samarbeide mer da Pistols la inn 6. giret inn i gitarsoloen. Låta var uansett noe av det kuleste jeg hadde hørt, og da jeg attpåtil fikk se videoen av bandet som spilte låten, uten lov (dette var avgjørende i en alder av 12) på en flåte som seilte nedover Themsen, under dronningens jubileum, da holdte jeg på å boble over. Jeg klipte ut Sex Pistols-bilder fra New Musical Express som jeg hang på veggen, og fikk noen bekymrede blikk da jeg kom på skolen med klin lik MC-jakke som Sid Vicious hadde (!).
«Anarchy in the UK» var det første hintet jeg fikk om at musikk ikke trengte å gå så forbanna fort for å rocke. Jeg synes den dag i dag at demoversjonen av «Anarchy» (produsert av Chris Spedding) som senere ble sluppet som singel, er flere hestehoder bedre enn Bollocks-versjonen. Jeg får følelsen av at bandet er dritlei lå
ten allerede, og at de kjører på autopilot fordi den «må være der». Og man kan si hva man vil om bandets infantile signaleffekter, men Rotten skrev noen gullkorn av noen tekster (han var tross alt bare 17-18 på det tidspunktet det meste ble skrevet).
Dette er også et viktig poeng i etterpåklokskapens navn: disse folka var bare kids som ble kasta ut i noe vilt som ingen visste rekkevidden av. Sid Vicious døde av en overdose et par år seinere, 20 år gammel. Lettpåvirkelig ungdom uten trygge rammer, det er forsåvidt ikke noe nytt – men det er fort gjort å glemme at de var nettopp det.
«Pretty vacant» og «New York» utmerker seg også for min egen del. Jeg forstår enda ikke hvorfor «Did you know wrong», som var B-siden til «God save the queen»-singelen, ble vraket til fordel for «EMI». Eller jo, jeg forstår det fordi jeg har hørt forklaringa, men jeg skjønner det fortsatt ikke. Skjønner?
Forklaringa var for øvrig at manager og «puppeteer» Malcolm McLaren hadde et horn i sida til A&M records, og brukte bandet som en slags absurd marionett der han selv trakk i trådene. Det ble mange vanvittige avisoverskrifter av det, det skal han ha. Resten av bandet hevder den dag i dag at McLarens versjon av hva som skjedde i Pistols-tida bare er sprøyt – men det er strengt tatt ikke noe jeg bryr meg nevneverdig om, og det har heller ingen relevans for denne anbefalningen.
Hvorfor skal du høre på denne plata, sier du? Fordi den står som en bauta, fortsatt i 2016. Den sparker avgårde som en løpsk hest fra første låt, og ble for oss i Europa den samme kickstarteren av nye band som debut-plata til The Ramones var det noen år tidligere, i USA. Den gir meg fortsatt frysninger langt nedover ryggen, og er i stand til å sette meg 30 år tilbake i tid på 2 sekunder. Gå og hør «Bodies», vær så snill. Om du synes det er for jævlig, har du bare kastet bort 3 minutter og 2 sekunder av livet ditt – det tåler du.
Dette er en del av grunnlaget for alt som hevder å være punk. Vi lærte av dette at hvem som helst kunne starte band, hvem som helst kunne synge. Det var ikke nødvendig å være flink….heter det i rockehistoriebøkene. Men det er bare reinspikka tullball! Du dundrer ikke gjennom disse 12 låtene uten peiling. Og det er der trikset ligger: Sex pistols gir seg ikke ut for å være noe de ikke er, og det er derfor det funker. Det er enkelt og kompromissløst, javel – men ikke talentløst og umusikalsk.
For å ta en litt forutsigbar sammenligning: Det er ingen som rister på hodet over Chuck Berry fordi han ikke spiller Steve Vai-soloer. Han gjør bare det han kan best – og han gjør jo det bra, i likhet med Pistols. Punktum.