1994 – DGC/Geffen
For noen dager siden hørte jeg tilfeldigvis en låt fra en av de nye skivene til Weezer, og måtte raskt finne et motmiddel for styggedommen, for å unngå å gå helt i fosterstilling.
Nerdenes Hevn
Motmiddelet ble utgitt på DGC/Geffen Records i 1994, og kom i form av en CD-plate (sånne små runde plexiglass med speil under, som var the shit på 90-tallet)- nemlig debutskiva til Weezer.
Den ble spilt inn og produsert i legendariske Electric Ladyland Studios i New York, med Cars-medlem Ric Ocasek bak spakene. Den har blitt et nesten ikonisk bilde på 90-tallet i seg selv, og var i all sin enkelhet et befriende friskt vindpust da den kom.
Avsporing #1: Leste nylig at Electric Ladyland Studio har hatt mottoet “What would Jimi do?” siden back in the day. Jimi fikk blant annet bygd deler av studioet i de underjordiske tunnelene under Manhattan, brukte det som konsertlokale, og hadde jo ellers over gjennomsnittet peiling på å spille gitar. Faen for noen sko å fylle.
Plata gikk ganske lunkent fram til siste halvdel av 1994, men hadde til gjengjeld solgt til platina allerede tidlig i ´95. I september samme år tok det imidlertid helt av. Microsoft med Bill Gates i spissen, klaska Windows 95 triumferende i bordet til en spent forsamling PC-brukere. Jeg var for min del mest begeistra for musikkvideoene som fulgte med.
Den Spike Jonze-regisserte videoen var inkludert på alle verdens Windows 95-cd´er, og den låta ble selvsagt den neste singelen fra plata. Hvis du undres over hva en singel er, kan du lese mer om det på Wikipedia under “oldtidsskatter fra forrige århundre”.
Avsporing #2: OK, så overdriver jeg – men jeg overdriver ikke når jeg sier at den første generasjonen som ikke vet hva plater, kassettspillere og Atari er, lever blant oss
Drit i pandabjørnen et sekund. De mest utrydningstrua skapningene i verden er gitarister og trommeslagere – det vet jo alle som hører litt på radio.
Nytt i Windows 95 var blant annet at man kunne spille av komprimerte videofiler. Den gangen tok videofilene allikevel mer plass enn de fleste hadde å avse, men CD-ROM teknologien var løsningen på det. Selv om det i dag er til å le (eller gråte) av, var Windows 95 temmelig nyskapende og hi-tech den gangen. Jeg har et elsk/hat-forhold til teknologi, som dere sikkert skjønner.
For å sette ting litt i perspektiv:
«Buddy Holly»-videoen kan du i 2016 streame fra mobiltelefonen din (fra en middels rask server som står i andre enden av verden), med en bilde- og lydkvalitet som ligger flere lysår foran den begredelige AVI-komprimerte utgaven i 1995. Dere skjønner hvor jeg vil hen.
HD-versjonen
Videoen omentrent slik den fremsto i 1995
Kortvarig Glede
Første gang jeg hørte denne plata tenkte jeg at de her folka, de har skjønt det. De har funnet den magiske låtkilden som Lennon/McCartney, Jagger/Richards, Leiber/Stoller og mange andre har drukket rikelig av før. Hadde det enda vært så vel.
Det er etter min mening få dødpunkter på plata. Låtene er på grensen til pinlig naive og småklønete (“I’ve got posters on the wall. My favorite rock group KISS. I’ve got Ace Frehley, I’ve got Peter Criss..”), men her er taler det til Weezers fordel, fordi det føles rett.
For å gjøre en lang historie kort: Dette bandet er nok et eksempel på noen som hadde det, og mistet det igjen. Totalt.
Jeg har sansen for det ærlige og nesten famlende uttrykket til Weezer. Vokalist Rivers Cuomo fremstår litt som en utilpass tenåring i en forsamling med kun eldre mennesker. På de senere skivene høres bare denne utilpassheten mer og mer påtatt ut.
Weezer er et sånn band det er vanskelig å plassere sjangermessig, ihvertfall var de det på dette tidspunktet, og det var nok det som gjorde at plata føyk rett til værs kommersielt.
De spilte med akkurat nok fuzz til at punkerne og de desillusjonerte grunge-kidsa likte det. Den hadde nok Beach boys- og 60-tallsreferanser til at foreldregenerasjonen lot seg rive med, og låtene var jevnt over så fengende at bandet nok ble en “guilty pleasure” hos mange (meg inkludert).
Guilty pleasure eller ei – den inneholder tyggegummipop-hits (av den gode sorten), fra ende til annen og er en prototyp/rammemodell på erkeamerikansk college-rock/pop.
NME hevdet sågar at den var en katalysator til den såkalte emo-bølgen noen år senere.
De lærde (i den grad det finnes noen innenfor dette faget) får strides om det. Jeg hevder for min del at det er en veldig bra popplate med låter du får på hjernen, fra et merkelig band som dessverre endte opp med å bli en parodi på seg selv. Jeg håper og tror at bandet snart er klar over dette selv.
Høydepunkter
- My name is Jonas
- Buddy Holly
- Surf Wax America
- Say it ain´t so
- In the Garage