En gang i mai 1989, da jeg var omentrent nøyaktig 11 år gammel, så jeg et bilde av mannen til venstre i et til da ulest eksemplar av Historien om rock (bind 17). Detaljene husker jeg fordi jeg er utstyrt med en Rain man-aktig hukommelse for visse typer detaljer. Digresjon slutt.
J eg har enda bildet av en groteskt blødende Sid Vicious i fullt scenelys svidd inn på netthinna, men det som gjorde mest inntrykk var allikevel bassen han (i det minste på papiret) spilte på; en hvit Fender Precision med svart plekterbrett. Jeg fant (fortsatt mai 1989) også bilde av The Ramones for første gang i samme boka. Deedee Ramone gjorde splithopp som ville fått Jahn Teigen gal av misunnelse, og han hadde attpåtil en tung bass hengende på seg; en hvit Fender Precision med svart plekterbrett.
Jeg var solgt, og har fra den dagen favorisert den hvite planken, som til min store begeistring også Paul Simonon i The Clash (mitt 3.favorittband på den tida, og fremdeles – 25 år seinere), spilte på.
Han kan imidlertid ikke ha vært like glad i sin Precision, ettersom han smadret den til pinneved. Men det ble jo et fint bilde av det (se coveret til «London Calling» – bildet til høyre nederst).
Hvorfor alle disse pinlig autistiske omstendighetsberetningene rundt gamle pønkrockere med en fellesnevner? Trodde aldri du skulle spørre. Fordi jeg endelig etter 25 år, har klart å anskaffe meg en slik bass selv, såklart (and the picture to prove it). Med fare for å være pompøs: det var som å møte en gammel god venn.
Andre gamle helter fra min musikalske oppvekst, forfall og alderdom, som sverger til Precision er:
Donald «Duck» Dunn, Steve Harris (Iron Maiden), Sverre Kjeldsberg (første låten jeg plukka på bass var Just a little teardrop, og jeg er faen ikke flau av det engang.), Matt Freeman (Rancid/Op. Ivy), Jet Harris (The Shadows), Brian Wilson (Beach Boys. Prøver å fortrenge dagens versjon, mens jeg tenker på 60-tallsutgaven som synger «Surfer girl» så det skriker i hjerterota), Duff McCagan (Guns n´roses), Klaus Voorman (John Lennon/Plastic Ono band), Thomas Seltzer (Turbonegro).
Da gjenstår det bare en ting, nemlig Rickenbackeren som jeg har hatt en hemmelig drøm om siden 1999, da jeg oppdaga Mötorhead og stifta bekjentskap med en selv, på nært hold.